Politisk uttalelse Vestvågøy SVs årsmøte:

Stortingsmeldinga «Landbruks- og matpolitikken – Velkommen til bords» gir et godt og ærlig bilde av utviklingen i det norske jordbruket, særlig i tilknytning til jordbruket i deler av distrikts-Norge. De internasjonale utfordringene med befolkningsvekst, klimaendringer, press på naturressurser og stigende råvarepriser danner bakteppet for Stortingsmeldinga. I meldinga fokuseres det på at regjeringa i større grad ønsker å utnytte gras- og beiteressurser til økt matproduksjon, at landbrukspolitikken i større grad skal tilpasses regionale utfordringer og ulikheter, og at en selvforsyningsgrad på om lag 50 % skal videreføres i takt med befolkningsveksten. Dette er positivt og bra.

Svakheten i meldinga er imidlertid mangelen på forpliktende mål og tiltak som kan bidra til at ambisjonene nås. De siste ti årene har jordbruket hatt en negativ utvikling knyttet til sysselsetting, rekruttering, arealutvikling, og distriktsjordbruket er marginalisert i mange områder av landet. Dersom det ikke tas nye grep i landbrukspolitikken, vil denne utviklingen fortsette. Både riksrevisjon og ulike fagmiljø har påpekt målkonflikter, svak måloppnåelse og at flere av virkemidlene ikke samsvarer med målsettingene. Resultatet er at landbruket beveger seg i en gal retning i forhold til både målsettinga og den offentlige retorikken. SV mener det er nødvendig å stanse denne negative utviklingen.

En stor del av produksjonsøkningen i norsk jordbruk de siste åra, har kommet som følge av en sterk økning i kjøttproduksjonen. Som følge av økt produksjon av svin og kylling og høyere ytelse i mjølkeproduksjonen, har kraftfôrforbruket i Norge økt med 1 % årlig siden 2001. I samme periode har det norske kornarealet falt med 30 000 daa/år i gjennomsnitt. Det vi ser er at egenproduksjon av korn og grovfór synker, beiteressursene utnyttes dårligere enn før, mens vår produksjon i langt større grad enn ønsket, baseres på sosial dumping av kraftfórproduksjon i lavkostland og lavt lønnet utenlandsk arbeidskraft her i Norge. SV mener at virkemidlene i landbrukspolitikken må omlegges slik at vi øker vår egenproduksjon av kraftfór og grovfór og utnytter beiteressursene bedre. En økning av mat¬produksjonen på importerte ressurser opprettholder ikke selvforsyningsgraden vår reelt, tvert imot.

Gjennom Stortingsmeldinga sier Regjeringen at den ønsker å sikre dyrka mark for framtidig matproduksjon, ivareta naturmangfoldet og redusere avrenning og tilførsel av næringsstoffer til vann. SV stiller seg bak dette, men etterlyser konkrete tiltak som kan bidra til at ambisjonene nås. Bl.a. kan man ikke bygge motorveger midt i viktige landbruksområder uten å ta hensyn til den knappe og verdifulle dyrka marka. Skal sjølforsyningsgraden opprettholdes og styrkes, så må vi legge opp til et sterkere vern av dyrket og dyrkbar mark samt dyrke opp ny jord der forholdene ligger til rette for det.

Regjeringen sier i meldinga at de vil sikre bøndene en inntektsutvikling og sosiale vilkår på linje med andre grupper. For at ambisjonene knyttet til økt matproduksjon skulle kunne nås, er et inntektsløft i næringa avgjørende. Det må formuleres et inntektsmål som sikrer jordbruket en kronemessig lik inntektsutvikling med sammenlignende inntektsgrupper, og i tillegg må inntektsgapet til disse gruppene reduseres. SV mener vi trenger en forpliktende opptrappingsplan av budsjettmidler over jordbruksavtalen og støtter bonde- og småbrukarlaget i deres krav her.

Sett fra utsiden synes det som bøndene jakter arealtilskudd og naboer i sin strategi for økt lønnsomhet, mens all statistikk på området viser at man tjener ikke mer per produsert enhet med denne utviklinga. Konsekvensene i Lofoten er uhensiktsmessige driftsenheter med mye tomkjøring og sterkt stigende kostnader. Lønnsomheten faller for disse bøndene, men det kompenseres med mer teknologi, økt arbeidsinnsats og økt gjeld. SV ønsker ikke en slik utvikling og mener landbrukspolitikken må endres slik at vi får fornuftige eiendomsstrukturer, en miljøvennlig produksjon og flere personer som jobber i eller tilknytning til landbruket slik at et godt fagmiljø kan opprettholdes.

Sentraliseringa i samvirkeorganisasjonene er heller ingen drivkraft for å opprettholde et mangfoldig landbruk i hele landet. Deres negative holdning til lokal mat, kortreist mat og et mangfoldig produktspekter basert på lokale ressurser, undergraver de positive målsettingene i landbruksmeldinga generelt og spesielt innen økologisk landbruk som har stagnert. SV ønsker å reversere utviklinga i samvirkebevegelsen og hvis det ikke nytter, bør nye kooperasjoner med en helt annen maktstruktur bygges opp.